Audun Hetland  –  Associate Professor

Audun Hetland is associate professor at CARE. He holds a PhD in psychology and his main research interest are: motivation, emotions, experienced safety and how this impact decision making.

He has been studying extreme sport athletes like BASE jumpers, skydivers, mountain bikers and downhill skiers. Audun is also member of the UiT board and coordinator in CARE.

More information here

Andrea Mannberg  –  Professor

Andrea Mannberg is a professor in economics at the School of Business and Economics at UiT the Arctic University of Norway. Mannberg is principal investigator of the 4 year research project – The risks we take and the life we make – effects of positional preferences and bounded rationality on risk-taking behavior – funded by the Norwegian Research Council. The project is cross-disciplinary collaboration with researchers at CARE, e.g., Audun Hetland, Markus Landrø and Rune Engeset, and with international partners: Professor Jordy Hendrikx and Professor Jerry D. Johnson at Snow and Avalanche Lab, Montana State University, and professor Tomas Sjögren at School of Business and Economics, Umeå University. The project has three work packages (WP:s). WP 1 focuses on how social identification and the desire to gain social status is related to willingness to take risks, and WP 2 focuses on how incidental emotions affect the ability to evaluate risk and the tendency to engage in risk-taking behavior. The final work package, WP 3, aims to evaluate how trends in avalanche hazard affects perceived danger and behavior in avalanche terrain.

Project webpage

Jens Andreas Terum  –  Associate Professor

Carsten Gade Rolland  –  Head of Department

Michael Paul Morreau  –  Professor

Gerit Pfuhl  –  Professor

Tarjei Tveito Skille  –  Adviser

Richard Fjellaksel  –  Associate Professor

Marcel Reinold  –  Professor

Christin Schulze  –  Professor II in psychology

Karin Sørlie Street  –  Associate professor

Lauri Ahonen  –  Postdoctoral researcher

Sophie Jane  –  Postdoctoral researcher

Markus Landrø  –  IFGMA / PhD

Virginie Fernandez  –  Postdoctoral researcher

Phillip Ebert  –  Professor

Martin Stefan  –  Avalanche professional at Wyssen

George Loewenstein  –  Professor

Benjamin Cowley  –  Associate professor

Markus Hällgren  –  Professor

Jordy Hendrix  –  Associate Professor

Sigmund Andersen  –  Associate Professor

IFMGA – Mountain guide that settled in the high Arctic islands of Svalbard. Got access to the noble world of university education by taking part in developing and establishing the Arctic Nature Guide study program in Svalbard. Has a master degree in psychology from NTNU. The research and development work done so far in related to nature-based tourism, the guide role, learning and experiences in nature and risk, and safety in a commercial context.

Tim Dassler  –  Doctoral Research Fellow

Bjørn Michaelsen  –  Assistant Professor

Geographer (UiB)

Work:

1992 Outdoor life educator/instructor at (Øytun) Alta folkehogskole
1998 – 2016 Ski- and Avalanche instructor full year course – Off piste
2001 – Ski- and Avalanche instructor full season course – Ski og skred
2001 – Five annual Domestic and International Ski og avalanche Workshops
2002 – Contributed within Ski & Avalanche conferences Domestic and Internationally​
2002 – Avalanche Course and Consultant for regional contractors
2011 – Contributed to the Norwegian Avalanche Warning Service
2012 – Avalanche consultant for the Norwegian Road Authorities
2013 – Avalanche Courses for snow mobilers regional level

Current research at CARE:

2014 The Art of skiing indisciplined during Level 2 conditions (ISSW 2014)

–  Development of a new approach within avalanche terrain during deep persistent week layer situations

2016 – Observing Ski Touring and Decision making in the Alps. What ordinary people do or Not Do and Why? (ISSW 2016)

The project wants to observe what people really do contributing to new theory on behaviour and decision-making. Observing how people ski tour might give new insights we have missed and that locals can’t see within their habits and tradition. Field work will continue within the European Alps and US Rockies.

Stig Løland  –  PhD student

Håvard Boutera Toft  –  PhD student and avalanche forecaster

Maria Nordbø Søreide  –  Masterstudent

Gabriel Stylianides  –  Professor - Oxford

Ralph Hertwig  –  Professor - Max Planck

Tove I. Dahl  –  Professor

New article out: Powder Fever and Its Impact on Decision-Making in Avalanche Terrain

Does the white heat make us lose our heads? Researchers at CARE have investigated how "Powder fever", i.e., emotions experienced when we ride or expect to ride fresh snow, affect risk assessment, attention and willingness to take risk. Reassuringly, they found that, while skiing makes us happier it does not appear to impair our decision-making.  

We examined the effect of emotions, associated with “powder fever”, on decision-making in avalanche terrain. Background: Skiing in avalanche terrain is a voluntary activity that exposes the participant to potentially fatal risk. Impaired decision-making in this context can therefore have devastating results, often with limited prior corrective feedback and learning opportunities. Previous research has suggested that arousal caused by emotions affects risk assessment and intentions to engage in risky behavior. We propose that powder fever may induce similar responses. Methods: We used the following two experimental methods: laboratory studies with visual visceral stimuli (ski movies) and a field study with real stimuli (skiing exciting terrain). We evaluated the effect of emotions on attention, risk assessment, and willingness to expose oneself and others to risk. Results: Both the laboratory studies and the field study showed that skiing-related stimuli had a relatively strong effect on reported emotions. However, we found very few significant effects on decision-making or assessment of risk. Conclusions: Skiing activities make people happier. However, despite the clear parallels to sexual arousal, powder fever does not appear to significantly impair decision-making in our study. More research on the effects of powder fewer on milder forms of risk-taking behavior is needed.

New article out: Should I judge safety or danger? Perceived risk depends on the question frame.

This study demonstrates that risk judgments framed in terms of safety (How safe is it?) result in more cautious, conservative judgments than when framed in terms of danger (How dangerous is it?), irrespective of the objective risk of the judged object. These findings advance our understanding of the framing effect while illustrating its particular relevance for applied risk perception practices and for public hazard forecasting and information communication strategies. (PsycInfo Database Record (c) 2021 APA, all rights reserved)

Read the paper here: https://psycnet.apa.org/record/2021-40728-001

Abstract

Linguistic polarity is a natural characteristic of judgments: Is that situation safe/dangerous? How difficult/easy was the task? Is that politician honest/dishonest? Across six studies (N = 1599), we tested how the qualitative frame of the question eliciting a risk judgment influenced risk perception and behavior intention. Using a series of hypothetical scenarios of skiing in avalanche terrain, experienced backcountry skiers judged either how safe or how dangerous each scenario was and indicated whether they would ski the scenario. Phrasing risk judgments in terms of safety elicited lower judged safety values, which in turn resulted in a lower likelihood of intending to ski the slope. The frame “safe” did not evoke a more positive assessment than the frame “danger” as might be expected under a valence-consistent or communication-driven framing effect. This seemingly paradoxical direction of the effect suggests that the question frame directed attention in a way that guided selective information sampling. Uncertainty was not required for this effect as it was observed when judging objectively safe, uncertain, and dangerous scenarios. These findings advance our theoretical understanding of framing effects and can inform the development of practices that harness question framing for applied risk perception and communication. (PsycInfo Database Record (c) 2021 APA, all rights reserved)

Tromsø hosts ISSW in 2024

In 2024, the world's largest avalanche conference takes place in Tromsø.

The International Snow Science Workshop (ISSW) is a biannual conference that attracts snow nerds from all over the world. During the event in Innsbruck in 2018, over 1000 researchers and practitioners participated in the conference.

In 2024, UiT and CARE will, together with the Norwegian Water and Energy Directorate (NVE), the National Road Authority (SVV), and the Norwegian Geological Institute (NGI), host the conference in Tromsø.

This is the first time the conference is located to one of the Nordic countries.

The theme of the 2024 conference is, as always, "Merging theory with practice". ISSW has an applied focus, and aims to reach scientists, practitioners, and the public. The Tromsø version of the workshop will put special focus on decision-making under uncertainty.

Tromsø is located on 69 degrees north and is surrounded by avalanche terrain. It is therefore an ideal place for the ISSW. To allow interested participants, who can not travel to Tromsø, a chance to participate, the conference will also be available online. 

SNØSKRED OG DEN MENNESKELIGE FAKTOREN

Det er vinter, det snør og blåser. Snart er det godvær og helg. Det er livsfarlig. Tusenvis av mennesker skal ut i fjellet i vinter. Ikke alle skal komme hjem.

De siste ti årene har 70 mennesker mistet livet i snøskred i Norge, med vinteren 2018/19 som den verste på lang tid med 13 dødsfall. De fleste av de omkomne har vært skikjørere, men mange har også omkommet på snøskuter, til fots og i klatring. Noen få har omkommet i hus eller biler som blir tatt av skred. I tillegg til de omkomne, kommer et ukjent antall skadde og traumatiserte.

Tre faktorer er nødvendig for at et skred skal gå. Det er bratt terreng over 30 grader, lagdelt snø og en utløsende faktor. I fjellandet Norge, med kystklima og varierende vær er de to første faktorene tilstede hver vinter. Den utløsende faktoren kan være været i seg selv med store snøfall, vindtransportert snø eller solpåvirkning. Likevel er det ikke disse naturlig utløste skredene som tar flest liv. I rundt 90% av tilfellene er den utløsende faktoren menneskene selv.

Begrenset rasjonell kapasitet

Det å vurdere skredfare er komplisert. Snødekket varierer med terrengformasjonene, og de svake lagene som gjør at skredet løsner ligger gjemt under overflaten. Dette vet folk som ferdes i bratt terreng vinterstid. Mange har mye kunnskap. De fleste er opptatt av å gjøre grundige vurderinger og gjøre gode veivalg i vinterfjellet. I en ideell verden ville man ta all informasjon i betraktning, veie for og imot og lande på en velfundert og rasjonell beslutning. For en skikjører i skredterreng er en slik tilnærming i praksis umulig

Litt forenklet kan vi si at vi tar beslutninger på to forskjellige måter, rasjonelt og intuitivt. En rasjonell vurdering er en bevist og kontrollert tankeprosess som krever tid og fokus. I og med at den er kontrollert og bevist kan vi forklare hva som ligger til grunn og hva som påvirker en slik beslutning.

En uttømmende rasjonell vurdering hvor alle tilgjengelige faktorer vurderes opp mot hverandre krever årelang utdanning i skredfaget og mye tid til rådighet. De fleste som ferdes i skredterreng har ingen av delene. For å forenkle de rasjonelle vurderingene bruker vi derfor ofte tommelfingerregler. 

Tommelfingerregler er skjematiske hjelpemiddel og brukes i en rekke oppgaver både på sykehus, i luftfart og i skredterreng. Den mest kjente tommelfingerregelen for å gjøre skredvurderinger er Werner Munter-metoden eller Kjetil Brattliens modifiserte og mer konservative variant ”Afterski metoden”. Disse regelbaserte metodene tar utgangspunkt i skredvarselet og anbefaler hvor bratt terreng det vil være trygt å oppholde seg i under de rådene forholdene. Til tross for slike gode hjelpemiddel tar vi overraskende ofte avgjørelser basert på intuisjon og magefølelse.

 Farlig intuisjon

Det er ikke noe mystisk med verken intuisjon eller magefølelse. Hver og en av oss vet og kan utrolig mye, mye mer enn vi kan gå rundt å være bevist på hele tiden. Intuisjon baserer seg på slik ubevisst kunnskap som vi har lagret i vårt mentale arkiv, langtidshukommelsen. Arbeidshukommelsen har vi derimot full og bevist oversikt over. Dette er vårt mentale skrivebord hvor vi oppbevarer det vi til en hver tid jobber med. Her er det begrenset med plass, skal noe nytt inn må noe annet ut. I tillegg tar det tid å finne ting i arkivet og flytte det opp på skrivebordet.

Det vi kaller magefølelse er enkelt sagt den ubeviste prosessen hvor den umiddelbare situasjonen blir sammenlignet med tidligere kunnskap vi har lagret i langtidshukommelsen, men som vi foreløpig ikke har løftet opp i arbeidshukommelsen. Resultatet er ofte en følelse om at vi vet at dette er riktig eller galt. Om så den relevante informasjonen blir løftet opp i arbeidshukommelsen skjønner vi kanskje hvorfor vi følte og valgte slik eller sånn, men ofte har vi gått videre og bruker arbeidshukommelsen på neste oppgave. Og beslutningen forblir ubevist.

Siden intuisjon baserer seg på tidligere erfaring, er det altså fult mulig å trene intuisjonen til å gjøre gode valg. Her, som i all annen type læring, forutsetter det at vi kan få tilbakemelding på om vi vurderte og valgte riktig eller galt.

Glemmer vi for eksempel vottene på tur, fryser vi på fingrene og glemmer dem ikke neste gang. Skred er annerledes. I skredterreng får vi aldri noen tilbakemelding på om valgene våre var riktige – den eneste sikre tilbakemeldingen vi kan få er om skredet går, og da har vi kanskje ikke muligheten til å prøve igjen

I tillegg er skred et relativt sjelden fenomen. Det er derfor godt mulig å gjøre dårlige vurderinger gjennom flere år uten å løse ut skred. Likefult tar vi, både bevist og ubevisst, det at det ikke gikk skred til inntekt for at vi gjorde gode valg. Ofte er det dette grunnlaget vi bruker når vi senere skal gjøre nye valg. Det er farlig.

 Mentale snarveier

Uansett om vi prøvde aldri så hardt, kan vi ikke basere alle valgene våre på rasjonelle vurderinger, det har vi rett og slett ikke tid til. En av de vanligste måtene vi effektiviserer valgene våre er ved hjelp av mentale snarveier, eller heuristikker som det heter på fagspråket. Daniel Kahneman bruker følgende eksempel: Hvor vanlig er det å gå tur med en gris i bånd? Et nøyaktig svar ville kreve veldig mye informasjon og ville i praksis være umulig å gi. Likevel vil de fleste uten problemer si at griser i bånd er et uhyre sjelden fenomen. En hund i bånd er derimot veldig vanlig. I praksis svarer vi ikke på det opprinnelige spørsmålet, men bytter det ut med spørsmålet: Hvor ofte har jeg sett noen gå med en gris i bånd. For de aller fleste av oss må vi grave veldig lenge for å finne et minne om en gris i bånd – minne om en hund i bånd har vi derimot ingen problemer med å hente frem. Svaret baserer seg altså på hvor tilgjengelige minnene våre er, ikke hvor ofte griser vandrer gatelangs i bånd.

Disse mentale snarveiene fungerer ofte bra, men i skredterreng kan de føre til at vi tar irrasjonelle og farlige valg – vi kaller dem derfor ofte heuristiske feller.

Å være i kjent terreng, forutsatt at du ikke har opplevd at det går skred der, er en typisk mental felle. Om du har vært på samme sted 20 ganger, er det veldig lett å hente frem et minne om en tur her som gikk bra. I stedet for å svare på: Hvor skredfarlig er det? Så svarer vi på: Hvor ofte har jeg opplevd at det går skred her?

Motivasjon

En annen utfordring er ønsket om å sette de første svingene i urørt snø.

Høy motivasjon påvirker ofte våre rasjonelle vurderinger, og det gjelder ikke bare for folk på ski. Alle som har prøvd å få nordmenn til å bruke kondom vet at det er lett å sitte hjemme å være klok, i kampens hete med buksa på knærne derimot, er det gjerne følelsene som styrer.

Selv har jeg, over flere år, forsket på nettopp motivasjon og følelser i forskjellige grener av ekstremsport. Det er interessant å se hvordan en BASE hopper og en skikjører gjør sine risikovurderinger. Å vurdere risiko i BASE hopping er relativt enkelt. De to viktigste faktorene er hvor mange sekunders fritt fall man kan ha før man treffer bakken og hvor mye det blåser. Skredvurderinger er uendelig mye mer kompliserte. Likevel bruker BASE hoppere mye tid og krefter på sine vurderinger. I skikjøring er det ikke alltid slik. Forskjellen er at i BASE hopping er du redd. Du er redd for å ikke mestre hoppet og dundre ned i ura langt der nede. Og om man dør i BASE hopping er det ofte slik. I skikjøring derimot er konsekvensen av å ikke mestre skikjøringen at man faller, men få skikjørere slår seg ihjel – de dør i skred.

I motsetning til høyde, er skred noe abstrakt som det er vanskelig å forestille seg. Derfor er man ofte ikke redd og det lettere å stikke en finger i været og tenke at dette går bra. Mangel på frykt kan være farlig.

I tillegg til den obligatoriske basalkunnskapen om snø og skred, kan kunnskap om hva som påvirker vurderingene våre i skredterreng være med på å bidra til at man kan leve et langt liv som skikjører. Derfor oppretter vi nå et nasjonalt kompetansesenter for snøskred ved UiT Norges arktiske universitet. Målet er at vi skal lære mer om den menneskelige faktoren i skredterreng. Denne kunnskapen skal vi bruke i utdanning og opplæring slik at flere kommer levende hjem fra fjellet.

Gå ut i fjellet og kom levende hjem. God tur.