Om Mohnprisen

Den internasjonale Mohnprisen for fremragende forskning relatert til Arktis (Mohnprisen) er opprettet i samarbeid mellom Academia Borealis, Nord-Norges vitenskapsakademi (NNVA), Tromsø forskningsstiftelse (TFS) og UiT Norges arktiske universitet (UiT). Prisen, som er på 2 millioner kroner, deles ut annet hvert år. 

Mohnprisen anerkjenner fremragende forskning relatert til Arktis. Prisen bidrar til å sette problemstillinger som er sentrale for den videre utviklingen i Arktis på den nasjonale og internasjonale dagsorden. 

Prisen henter sitt navn fra Henrik Mohn, som i tillegg til å regnes som grunnleggeren av norsk meteorologi, sørget for å utstyre en rekke polarekspedisjoner (blant dem Nansens Fram-ferd) med meteorologisk utstyr. Henrik Mohn var dessuten den første direktøren ved Meteorologisk institutt, og han var grandonkel til Trond Mohns far. I tillegg til å belønne fremragende arktisk forskning, markerer prisen det betydelige bidraget Trond Mohn har ytt til forskning og forskningsfremmende tiltak ved UiT. 

Hvorfor en arktisk pris?

I over 100 år har det vært drevet nordområdeforskning i Tromsø. I snart 50 år har forskningsmiljøene i Tromsø vært ledende innen forskning på natur og levekår i nordområdene. UiT har en helhetlig tilnærming til utdanning, forskning og kunnskapsutvikling i og for nord. Denne innsatsen har også styrket UiTs rolle i internasjonal forskning. Et direkte resultat av denne innsatsen er at Tromsø i dag er et internasjonalt tyngdepunkt innen nordområdeforskning/arktisk forskning. I 2013 ble Tromsø også valgt som permanent sete for Arktisk Råds sekretariat, og senere har også sekretariatet for Arktisk økonomisk råd og Arktisk råds urfolkssekretariat etablert seg i Tromsø.  

Den internasjonale interessen for Arktis er i vesentlig grad motivert av de rike naturressursene i regionen. Her finnes store olje- og gassreserver, og regionen har rike forekomster av ulike verdifulle metaller. Arktis har verdens største hvitfiskbestand som gjennom internasjonale avtaler er regulert på et bærekraftig nivå. Pelagiske arter forvaltes innenfor velregulerte og bærekraftige system i regionen. Det gjelder også lokale fiskestammer i fjordområdene og i vassdragene i innlandet. Flere steder danner lokale fiskeressurser grunnlaget for tradisjonelle levevis. De siste årene har Nord-Norge hatt en sterk vekst i oppdrett og sjømatproduksjon, og det forventes ytterligere vekst i årene som kommer. Regionen har gjennom denne utviklingen fått økt strategisk og økonomisk interesse nasjonalt og internasjonalt. 

Reindrift, jordbruk og småskala fiske er viktige næringer i urfolkssamfunn i hele den arktiske regionen, som har rike urfolkstradisjoner der tradisjonelle levemåter fortsatt har en sterk stilling. Nordområdene rommer en rik flora av urfolksspråk. I det samiske samfunnet alene snakkes flere ulike dialekter og språk. Flere av urfolksspråkene i Arktis hører til blant de mest truede språk i verden. Økt internasjonalt fokus på nordområdene aktualiserer behovet for større oppmerksomhet mot levekår og framtidsutsikter for befolkningen i hele regionen. Store landområder i Arktis er under ulike nasjonalstaters jurisdiksjon, men rent folkerettslig har flere av urfolksgruppene forvaltningsretten til store fastlandsområder gjennom lang tids bruk. Dette bidrar til interessekonflikter – særlig knyttet til utnyttelse av naturressursene. I årene som kommer er det ventet at konfliktpotensialet vil bli større, snarere enn mindre. 

I denne situasjonen er det viktig at forskningsmiljøene ser helhetlig på fremtiden til regionen. Urfolksamfunn med sin særegne historie og tradisjon med å høste sårbar natur i nordområdene utgjør en viktig del av den arktiske regionens identitet. I flere av de internasjonale forskningsmiljøene som er opptatt av klimaendringer samarbeider forskere med utøvere av tradisjonelle livsformer. Slik forskning foregår i hele det sirkumpolare nord, og det er økende internasjonal interesse for denne forskningen. Moderne forskningsmiljø innenfor teknologi, medisin, jus, samfunnsvitenskap og humaniora som setter dagsorden er sentrale premissleverandører i det moderne globale samfunn. Vekst og utvikling i den arktiske regionen forutsetter at vitenskapssamfunnet er lydhørt overfor andre kunnskapstradisjoner i nord.