Plukkfangsten hørte til den sesongbaserte kommersielle fangsten på viltlevende sel som utgjorde et viktig næringsgrunnlag for Nord-Norge fra omkring 1900.
Ishavsfangsten har hatt både økonomisk og kulturell betydning for fremveksten av Tromsø by. Utstillingen består av et diorama som viser hvordan selfangsten foregikk i første halvdel av forrige århundre, med utgangspunkt i en original lettbåt fra ishavsskuta Heimland I av Tromsø, som forliste i Vestisen i 1939.
Fangsten foregikk tidlig på våren. Vel fremme i isen ble byttet lokalisert fra utkikkstønna, og om isen ikke bar hele veien fram, måtte lettbåten ut. Foran i båten satt skytteren, i midten «blindkaggen» og bakerst «hamlemannen». Arbeidsfordelingen mellom disse var klar. Hamlemannen sørget for at fangstbåten gled så lydløst som mulig inn mot isflak hvor det var sel. Når de nærmet seg byttet, staket blindkaggen båten fram det siste stykket og hoppet opp på isen for å avlive selen med hakapik (selhakke) før den unnslapp ved å bykse i vannet.
Selfangst vekker fortsatt sterke reaksjoner verden over. I årene mellom 1960 og 2010, da EUs selforordning satte opp strenge vilkår for handel med selprodukter, opplevde man en dramatisk nedgang i norsk fangst. I dag reguleres fangsten nøye, og kun et fåtalls skuter deltar i virksomheten.