Store Tamsøy - fra allmenning til amtmannsrettighet

Sjøfuglprosjektes arkiv fra Porsanger inneholdt hovedsakelig intervjuer med tjenestefolk på Store Tamsøy under Ulich sin tid (fram til ca 1930) og fra Bull sin tid. Dette er interessante og erfaringsnære historier fra egg- og dundriften og molteplukkinga, men også dramatiske og smertefulle historier om hardt arbeid fra barnsben av, tap av familiemedlemmer, strabasiøse båtturer mm.  Det var to fastboende familier på Tamsøya, familien Ulich og Elise og Samuel Josephsen med sine barn. I tillegg var det mange stasjoner til husrom for fiskere, bærplukkere mm.  Historiene kaster nytt lys over et av Norges største egg- og dunvær, slik Store Tamsøy gjerne beskrives i historiske annaler.  Idag drives øya av nye generasjoner hovedsakelig til opplevelsebasert reiseliv basert på molta, men også med en fugleentusiast som daglig leder Store Tamsøy AS, som ønsker et større fokus på kulturhistoriene knyttet til sjøfuglene og éa spesielt.  

Tips for lesing av banner: høyreklikk på bildet og åpne det i eget vindu.

Folk og fugler i Porsanger

Sjøfuglpraksiser i Porsanger er langt mer enn egg og dusnaking på Store Tamsøy. I arbeidsgruppa hadde vi derfor en ambisjon om å supplere og løfte fram fortellinger om fjordfolkets bruk av sjøfuglressursene, til jakt og fangst, sanking av egg og dun til matauk, egen bruk eller til salg. Mearrasiidas egne arkiver, bloggtekster og dokumenter ble benyttet.  I verkstedet hadde vi også en egen samisk talende gruppe, hvor det rikholdige språket knyttet til sjøsamisk naturbruk kom fram. Et eksempel er blodfjær varradolgi, når man nappa fjærene av éa, var varradolgi et tegn på at det var på tide å slutte jakten om våren.  Da var hekketida i gang.  

Rev på holman

Å besitte en historie og tradisjon med jakt på sjøfugl, handler også om en aktiv skjøtsel av sjøfuglene.  Porsanger har mange holmer og øyer. Når isen legger seg om vinteren har reven tilgang til holmene.  I Indre Billefjord er det fremdeles et aktivt jaktlag som  drar ut på holmene for å ta ut rev som har blitt igjen etter at isen har gått.  De følger med, spor i snøen på holmene, og samler troppene når spor av rev er observert og når vær og føre tillater.  Mearrasiida fikk benytte Berit Thomassens fine billedserie og fortelling fra en av jaktlagets turer.  Denne er ispedd med noen «strofer» fra Sjøfuglarkivet om å merke seg endringer og fenomener i naturen, som Edvin Paulsens observasjoner av lodderogn i indre del av fjorden.  Og en refleksjon fra en av fjordens store tradisjonsformidlere, Hartvig Johansen: Tristheten over en stille fjord, hvor fisk og fugl er borte. Å leve i en fjord han ikke kjenner igjen.

INGØY - utstilling og verksted som del av bygdelagets Måseggfestival

Mearrasiida hadde også et ønske om å inkludere kystfolkets bruk av sjøfuglene. Ingøy og Laksefjord ble derfor inkludert i utstillings- og verkstedsplanene.  I disse områdene var det også flere intervjuer i Sjøfuglprosjektets arkiv å støtte seg på.  Beate Bursta som har tilhørighet til Ingøy og Ingøyområdet, ble koblet til arbeidsgruppen for å jobbe med arkivmaterialet fra Måsøy og ivareta kontakten lokalt og med etterkommere av de intervjuede.  Ingøy bygdelag ville gjerne være vertsskap for utstilling og verksted under deres Måseggfestival.  Eggsanking er fremdeles en viktig aktivitet i de fuglerike områdene i Vest-Finnmark og en anledning å samle utflyttede og fastboende for «sesongåpning».  Beate Bursta valgte å ha fokus på en person i utstillinga, Gunvor Klausen, i samarbeid med hennes barnebarn.