Hvem dine pårørende er, påvirker dine omsorgstjenester
Om din nærmeste pårørende har høyere utdanning, er kvinne, etnisk norsk og du bor i by, er sannsynligheten høyere for at du får de omsorgstjenestene du har krav på ved demenssykdom. Bor du derimot i distriktene, med pårørende som er menn eller samiske, mottar du færrest tjenester, viser forskningsstudie.
At sosiale ulikheter utspiller seg i bruken av offentlig demensomsorg, kommer fram i et nylig avsluttet forskningsprosjekt fra UiT Norges arktiske universitet, som ble presentert på konferansen Demensomsorg i nord på UiT i går. Prosjektet har sett på likheter og ulikheter i bruk av kommunale omsorgstjenester i områder med samisk og norsk bosetning.
Det viser at hvem dine pårørende er, og hvor du bor, har betydning for hvor mange offentlige omsorgstjenester du vil få dersom du rammes av demens. Prosjektet er basert på data fra kommuner i nordre Nordland, Troms og Finnmark.
Forskjeller mellom by, land, kjønn, etnisitet og utdanning
De som mottar mest omsorgstjenester er altså de som bor i by, og som i tillegg har pårørende som er kvinner, har høyere utdanning og er etnisk norsk.
I andre enden av skalaen, finner man pasienter som bor i distriktene, som har mannlige pårørende, lavt utdanningsnivå og med samisk bakgrunn. Da er sannsynligheten minst for at de får de kommunale omsorgstjenestene de har rett til eller kunne hatt behov for.
Ikke i samsvar med mål
– Dette er ikke i samsvar med Norges helsepolitiske mål, som sier at alle brukere skal ha lik tilgang til tjenester, sier Jill-Marit Moholt, som er PhD-stipendiat i studien og forsker ved Senter for omsorgsforskning, nord ved UiT.
Hun mener at noen variasjoner er naturlig, da noen har mer behov for avlastning enn andre.
– Problemet er at det finnes pårørende som trenger mer avlastning, men som ikke får det, og slik skal det ikke være, sier forskeren.
Det er ikke første gangen sosial ulikhet blir avdekket i bruken offentlige helsetjenester.
– Andre helsefaglige studier, både nasjonalt og internasjonalt, har tydet på lignende sammenhenger mellom sosial ulikhet og bruken av helsetjenester, men dette er trolig den første norske studien som er gjort blant pårørende til personer med demens, forteller Moholt.
Må være mer bevisst
Hun mener resultatene tilsier at fordeling av kommunale omsorgstjenester ikke fungerer bra nok.
Selv i en av verdens beste velferdsstater er det sosiale ulikheter. Vi må være mye mer bevisst på disse forskjellene, både fra helsepolitisk hold og blant helsepersonell, sier Moholt.
– Vi må ha tilrettelagt informasjon som når ut, og her har de som er nær brukere og pårørende en viktig rolle, for eksempel hjemmetjenesten og fastlegen, avslutter Moholt.
Ønsker samene «å ta vare på sine egne»?
En del av studien så nærmere på bruken av kommunal demensomsorg i forvaltningsområdene for samisk språk.
Resultatene overrasket forskerne.
– Det har i mange år hersket oppfatninger om at «de samiske tar vare på sine egne»; at de har egne familiesystemer ved siden av de offentlige tjenestene, at samer ikke ønsker så mye hjelp utenfra og at demens og sykdom er mer tabu her enn i resten av befolkningen, forteller Bodil Hansen Blix, som står bak denne delen av forskningsprosjektet.
Hun sier at dette er oppfatninger blant «folk flest», men at de også gjenspeiles i norske helsepolitiske dokumenter.
Gjorde intervjuer i samisktalende områder
Stemmer disse oppfatningene? Det ville Blix og kollegene finne ut.
Forskerne gjorde først kvalitative intervjuer med individuelle pårørende. Resultatet?
– Ingenting tydet på at samiske pårørende ikke ønsker hjelp, de etterlyste tvert imot mer hjelp til sine familiemedlemmer med demenssykdom, forteller Blix.
I tillegg gjorde forskerne gruppeintervjuer med ansatte i den kommunale hjemmetjenesten i de samiske språkområdene, med interessante resultater.
– I starten av intervjuet ble gjerne den politisk korrekte versjonen av virkeligheten fremhevet: alle var enige om at alle får lik behandling. Men det kom etter hvert fram at hjemmetjenestene kjørte noen ruter hver dag, mens andre områder bare fikk besøk en gang i uka. Og så kom det: «Men det er jo fordi samene vil ta vare på sine egne og ikke ønsker hjelp fra de offentlige tjenestene», forteller Blix.
De ansatte i hjemmetjenesten mente også at det var vanskeligere å etablere tillit hos de samiske brukerne. De viste til språkbarriere, og til at fornorskninga har gjort at samer har liten tillit til det offentlige.
– Farlig
Dette overrasket forskeren siden intervjuene med samiske pårørende tydet på at dette ikke var tilfelle.
Det er en farlig oppfatning. Hvis man har teori om at samer ikke vil ha hjelp, så kan det bli en selvforsterkende profeti, og man er ikke på tilbudssiden, sier Blix.
Hun er klar på at det ikke var onde hensikter fra helsepersonellet sin side som lå bak, men mener likevel at det er synd å se at myter hersker i tjenestene.
– Årsakene til at samiske pårørende ikke ber om hjelp er like sammensatte som årsakene til at etnisk norske pasienter ikke gjør det, slår Blix fast.
Dette handler om mye mer enn samisk kultur, og det samiske samfunnet er like mye i endring som resten av samfunnet, mener Blix.
Det foregår fraflytting i de samiske områdene, som i mange andre distriktssamfunn, slik at unge som kan ta vare på de eldre er flyttet til byen.
Må ha forskning og dialog
Hva kan gjøres med utfordringene?
– Forskning og dialog er uhyre viktig. Det blir lett slik at når vi snakker om det samiske, så blir det en slags «hermetisk» oppfatning om at samene er tradisjonsbundet – men de er like mye i endring som resten av samfunnet. Det må ses i sammenheng med hvilke tjenester som tilbys, og det må inn i utdanninga av helsepersonell, mener Blix.
Nordsamisk sykepleierutdanning
Et skritt i riktig retning, mener hun er at UiT i samarbeid med Sámi Allaskuvla, nå utvikler en samisk sykepleierutdanning i Kautokeino. Erfaring fra mange år med desentralisert sykepleierutdanning ved UiT, viser at det er lokale folk som rekrutteres til denne utdanninga, og at de får jobb på hjemstedet etter utdanninga.
Kilder:
Forskningsprosjektet Offentlig demensomsorg. Likheter og ulikheter i bruk av kommunale helse- og omsorgstjenester i områder med samisk og norsk bosetning.
