I dag brukes fjellet hovedsakelig til ferie og fritid. Vi drar på hytta, går fjellturer og driver med jakt og fiske som rekreasjon, eller andre former for friluftsliv. Menneskelige inngrep som veier, hytter og vannkraftutbygging har gjennom de siste 50 årene ført til et stadig større areal med nedbygd natur og økt oppdeling av fjellarealet.

Menneskets påvirkning på naturen gjenspeiler seg i litteraturen, særlig i det som kalles økokritikken. På 1970-tallet dukket det opp mye miljøengasjert litteratur, med sjangeren dystopi, der naturen er ødelagt og forsvunnet. 

– Den type litteratur forsvant helt på 80-tallet, med jappetida, høyt forbruk og kafékultur. Miljøengasjementet ble borte, men kom tilbake fra midten av 90-tallet. Nå er det på agendaen igjen, sier Howlid Wærp. 

Han ga nylig ut sin andre roman, En øyreise, som nettopp er en dystopi. 

– At det kommer stadig flere dystopiske bøker er en reaksjon på utviklingen i verden og klimadebatten. Økokritikken handler ikke bare om å beskrive, men å være med på å endre tenkemåter i samfunnet, sier han.

Naturen er en kulisse

Måten vi bruker – og forbruker – naturen, har gitt grobunn for diskusjon også innenfor religiøse miljøer. Mye av den internasjonale debatten om religion og økologi startet med publiseringen av boka The silent spring, av Rachel Carson, som kom ut i 1961.

– På den tiden var hovedproblematikken knyttet til befolkningsveksten, og man fryktet at man i framtida omtrent bare ville få ståplass på jorda. Etter hvert vokste det også fram en bevissthet omkring naturødeleggelser og hva som ville skje etter en atombombeeksplosjon i befolkede land, som er det Carson skriver om, sier Roald E. Kristiansen. 

Historiefilosofen Lynn White fulgte i 1967 opp med en artikkel i tidsskriftet Science, der han skrev om de historiske røttene til den økologiske krisen. 

– Han mente den hang nøye sammen med vestlig kultur og kristendommen spesielt. Det ansporet særlig kristne teologer til å beskjeftige seg med dette, forteller Kristiansen som selv tar opp temaet i sin bok, Økoteologi, fra 1993. 

– Lynn White påpekte at den kristne tradisjonen, og for så vidt også den muslimske og den jødiske, har hatt et veldig instrumentelt syn på natur. Naturen har ikke noen betydning i seg selv. Pietismens framvekst på 1700- og 1800-tallet førte videre til et sterkt fokus på individet og dets etiske ansvar. Denne utviklingen bidro til at det vokste fram et syn om at menneskelivet er noe midlertidig og en overgang til noe annet. Så hvordan man bruker naturen ble i og for seg ikke viktig, forklarer Kristiansen. 

En av hovedpersonene i reformasjonen, Jean Calvin, så på verden som et slags teater. Han mente at alt vi gjør på jorda utspiller seg som på en scene, og det som er omkring oss er som kulisser uten egenverdi. Da blir også naturen uviktig. 

– Denne betydningsløse naturen har festet seg i vitenskapen og teknologien, som også ser på hva mennesket kan gjøre som det viktige. Andre har trukket frem at den moderne formen for humanisme er en slags sekularisert kristendom som i realiteten betrakter mennesket på akkurat samme måte. Mennesket står i sentrum, uten noen direkte relasjon til naturen, sier Kristiansen. 

En annen tanke innen kristen etikk er at gud, gjennom skapelseshistorien, har gitt mennesket i oppgave å råde over og forvalte naturen. Det er et ansvar vi ikke bør ta på oss, mener filosof Svein Anders Noer Lie. 

– Ved å gripe massivt inn i og etter hvert ta over styringen av jordas økosystemer sitter vi plutselig igjen med et enormt ansvar for noe som i utgangspunktet går av seg selv. Dette fører i neste omgang til en enda mer massiv forvaltning fordi ansvar er forbundet med moral, sier Noer Lie. 

Han mener at mennesket som art har begynt å dominere så mye på jorda, og at vi legger igjen så omfattende geologiske fotspor, at man kan snakke om en ny geologisk tidsalder, antropocen. I klimaspørsmålet har begrepet geoingeneering dukket opp, som en metode for å kontrollere klimaet. Noer Lie mener det er prinsipielt umulig å gi seg i kast med en slik oppgave. Naturen er for uforutsigbar, og det er for mange faktorer å ha kontroll over. 

– I vår streben etter frihet forsøker vi å kontrollere naturen og overvinne de ytre betingelsene som begrenser oss. Jeg tror tvert imot at et premiss for god frihet er å skjønne hva vi ikke kan kontrollere men som vi bare må gi oss hen til, sier Noer Lie.

Et klassisk eksempel er å se for seg at man sitter på en farkost i en elv. 

– Hvis du blir opptatt av å kontrollere selve elva, vil du gå under. Hvis du innser at elva er som den er, kan du snu det hele til din fordel ved å bruke kreftene i elva på riktig måte. Der har du frihet. Ekte frihet som ikke kommer tilbake som en bommerang og binder deg på hender og føtter rundt neste sving.

Vi trenger negative følelser 

Klokka er 01.44 tirsdag 9. mars. Mailene Skjølås er kommet i mål i Alta, etter to og et halvt døgn på Finnmarksvidda. Time etter time med mørke, kuldegrader og sterk vind, men også soloppgang på vei inn til sjekkpunktet Skoganvarre og hvite, snøkledde fjelltopper som ramme. Hun blir nummer 23, etter å ha fullført 500 kilometer. Selv om hun bare har sovet til sammen seks timer, føler hun seg opplagt:

Når målet er oppnådd, er alt det slitsomme glemt. Det viser også forskningen til Audun Hetland. 

– Det er en del av det psykologiske immunsystemet vårt. Det du etterpå kommer til å beskrive som en fantastisk opplevelse, trenger ikke å være det mens det står på. Det kan ha vært kaldt, fælt, vondt og skummelt, men så lenge man mestrer noe, og når det målet man selv har satt, blir opplevelsen god. Du har vært på grensa av hva du tror du mestrer, men belønnes med en intens følelse av glede når du klarer det, sier Hetland. 

Han er tilbake på laboratoriet og er i gang med å analysere filmen av Maria. Den bekrefter teorien hans. Analyseprogrammet baserer seg på 5-600 målepunkter i ansiktet og viser store utslag av frykt når Maria setter utfor, og hele veien til hun har kommet ned:

– Det handler om å kunne sette seg mål som er litt hårete, på grensa av det du tror du klarer, tøye seg til det, og så klare det. Det som karakteriserer disse opplevelsene, er en mestringsglede, og skal du mestre noe, er du nødt til å utfordre deg selv og presse egne grenser. Det er aldri behagelig. Når det står på, er du redd, kanskje sint, det er mange negative følelser. Men de har sin funksjon. Denne drivkraften er noe som alle er født med, og som må til for at vi skal klare å lære oss det vi trenger. Hadde vi ikke hatt den, hadde vi ennå krabba rundt på gulvet i bleier uten språk.