Forsker Brynhild Granås vil finne ut hvorfor stadig flere begynner med hundekjøring, hva som driver dem og hva hundekjøring er i en norsk sammenheng. Hundekjøring er en livsstil, som krever radikale tilpasninger. Man må ha et visst antall hunder, god plass og nok tid og penger til å holde hundegården i gang. Og man må ha motivasjon til å holde på. 

– Det flere har fortalt meg, er at da de kom borti hundekjøring, vekket det til live drømmer fra barndommen. De har lest om polarhelter som Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. De har lest Helge Ingstads Pelsjegerliv, og om Seppala, den norske hundekjøreren som bodde i Alaska på begynnelsen av 1900-tallet. En god del folk som nå driver med hundekjøring får realisert en barndomsdrøm som de har fra å ha lest den type litteratur i oppveksten. Og de har blitt inspirert av den tøffe og spennende måten å være ute i naturen sammen med dyr, sier Granås.

Hun mener også det som skiller hundekjøring fra annen type friluftsliv, er samværet med hundene, ute i naturen. 

– Når vi snakker om hvilket forhold vi skal ha til naturen, så er jo det også et spørsmål om hvilket forhold vi har til dyr. I hundekjøring er det en utrolig tett interaksjon med hundene, som blir sett på som enkeltindivider. Det fascinerer oss, ikke minst når vi vet om problemene som mennesket skaper for samlivet med natur og dyr ellers. Derfor blir hundekjøring veldig tidsaktuelt på den måten, sier Granås.

For selv å få oppleve det mange mener er det ultimate innen hundekjøring, var Granås i fjor handler på Finnmarksløpet: 

Kompliserende hjelpemidler

For noen handler hundekjøring om å leve alternativt utenfor forbrukersamfunnet, i en økofilosofisk tradisjon. Å leve på en slik måte kan føles veldig meningsfullt, noe man finner mange eksempler på i litteraturen. 

– Polarskildringene viser et tungt og tøft liv, men også en forenklet tilværelse. Det kan man oppleve selv, hvis man er en uke på fjellet og må finne teltplass, vann, le og brensel. Da blir andre ting uvesentlig, sier professor Henning Howlid Wærp.

Han bruker isbjørnkongen Henry Rudi som eksempel. 

– For ham var ikke lykken i livet å ha komfort, men å skjøtte sine redskaper og sørge for å ha gjort alt han måtte av nødvendige oppgaver før kvelden kom. I det moderne bylivet er det så mye man skulle ha gjort, men som man ikke rekker. En forenklet tilværelse er ofte mer meningsfull enn komfort, sier Howlid Wærp.

Det er fortsatt en enorm interesse for polarlitteratur i den norske befolkningen. Litteraturprofessoren mener at noe av svaret kan ligge i en sivilisasjonstrøtthet og en naturlengsel hos det moderne mennesket.

Allerede i 1854 sa den amerikanske forfatteren Henry David Thoreau at de fleste lever sine liv i stille fortvilelse. Han mente at det automatiserte, urbaniserte, mekaniserte livet hadde tatt overhånd, og beskriver i boka Walden en ikonisk tilværelse i pakt med naturen, ved den lille innsjøen Walden på østkysten av USA. Alle kan ikke ha en hytte i skogen, men alle kan ha et Walden Pond inni seg, mente Thoreau. 

– Litteratur kan skape modeller for et annet liv, en annen måte å tenke på. Å endre livsstil eller adferd har med mentale forestillinger å gjøre, og litteraturen kan gi alternative tenkesett og grobunn for å komme ut av automatiserte tankebaner, sier Howlid Wærp. 

Vi må erobre

Det er en stund siden polarheltene våre drev pionervirksomhet i Arktis og Antarktis. De reiste ut, vel vitende om at ingen tidligere hadde gjort det samme. De hadde ikke samme teknologi som i dag, ingen håndholdte GPS-er som til enhver tid kunne fortelle dem hvilke koordinater de var på. Men erobringstrangen vår er langt fra borte. Fortsatt sprenger vi grenser, vi utfordrer det vi før trodde var umulig. Det tar stadig kortere tid å komme opp på et høyt fjell, og noen kaster seg ut fra det samme fjellet, med bare en sekk med silke på ryggen.

– Mennesket synes å ha en uhelbredelig trang til å ville erobre naturen. Vi må gå opp på det fjellet, om ikke annet, så simpelthen fordi det er der. Mennesket kan ikke bare se på det fra avstand, beundre det og ha et estetisk forhold til det. Vi må ha det under føttene, sier forsker Roald E. Kristiansen.

Tilbake i skogen og forsøket til Audun Hetland, er terrengsyklisten Maria Aasheim i gang med å erobre den første skrenten, på toppen av Tromsøya. Den korte turen ender i et fall. 

– Plutselig tok ikke sykkelen, og jeg prøvde meg på et kontrollert fall, selv om det kanskje ikke så sånn ut. Det var i hvert fall ikke vondt, forsikrer hun og smiler tappert.  

Hun prøver igjen, med nytt pågangsmot. Denne gangen går det bedre. Audun Hetland tar bilder og intervjuer henne. Kameraet filmer. Hva hun føler røpes av ansiktsuttrykkene når hun farer ned bakken. Er det frykt? Er det spenning? Glede? Analyseprogrammet vil gi svar, når sykkelturen er over.

– Våre ansiktsuttrykk er ofte ubevisste og henger veldig sammen med hva vi føler. Å måle ansiktsuttrykk er som å ha kikkhull inn i sjela og gir en ganske god pekepinn på hvordan man har det. Og nå som vi har mulighet til å måle det fra brøkdelen av et sekund, kan vi se hvor fort og hvordan det skifter i forhold til utfordringene man står overfor, sier Hetland. 

Forskningen hans begynte med en fascinasjon for denne erobringstrangen, og for basehopping. Hvor får basehopperne sin motivasjon fra? Fascinasjonen førte til at han selv begynte å hoppe, for å samle inn data til masteroppgaven sin i 2009. Det ble 25 hopp før han ga seg. 

– Jeg hadde hoppet mye fallskjerm, men hadde egentlig ikke tenkt å drive med basehopping selv, forteller han. 

Likevel ble det løsningen, fordi han måtte være både på toppen og filme og snakke med hopperne rett før de hoppet, og gi dem et spørreskjema rett etter at de hadde landet, med spørsmål om hva de følte. Hvis skjemaet ikke var levert ut umiddelbart etter at de hadde landet, var dataen verdiløs. Derfor tok han et nybegynnerkurs i Kjerag i Rogaland og begynte å hoppe. Erfaringen hans fra fallskjermhopping kom godt med. Likevel følte han seg alt annet enn på hjemmebane. 

– Det var en forferdelig opplevelse. Jeg var livredd. Man er så langt utenfor komfortsonen at det bare er kaos, sier han.

Sånn føltes det hver gang, de 24 første gangene han hoppet. Men så kom hoppet som skulle bli helt annerledes. 

– Jeg står alene på toppen, alle har hoppet og jeg har filmet dem. Jeg putter videokameraet i lomma, og har spørreskjemaene i den andre lomma, med kulepenn og alt, og står der alene. Da er det akkurat som at roen senker seg. Jeg er ikke avslappa, men på ett eller annet vis rolig. Og så funker det. Jeg fløy som en rakett, som en svale, og det var så kjekt, til og med i lufta, da jeg virkelig fikk det til. Jeg hadde ikke lyst til å trekke, ville bare fly og fly. Så jeg trakk veldig lavt, og rakk akkurat en 180 graders sving og landet. Reaksjonen fra de andre gutta var at de syntes jeg hadde begynt å strekke strikken. Da visste jeg at jeg var blitt for tøff i forhold til det jeg hadde kompetanse til, og det ble slutten.

I stedet for å gi opp forskningen, fortsatte han å samle inn data innenfor andre friluftsaktiviteter. Men det er ikke ekstremsporten i seg selv han egentlig er interessert i. 

– Vi vet at for å drive med basehopping eller fallskjermhopping, må man være veldig motivert, for det koster så mye psykisk. Kan vi se på det ekstreme for å si noe om det normale? Motivasjon er veldig tydelig knyttet til følelser, og vi vet at de forskjellige følelsene har forskjellige funksjoner, sier han. 

Han mener naturen er en perfekt ramme for å utforske disse følelsene. 

– Naturen er en arena der man kan få lov å prøve seg. Men for de som driver med forskjellige typer ekstremsport, er også naturopplevelsen med stillhet og avkobling viktig. Mange basehoppere som har drevet med det lenge sier at det er totalopplevelsen, å kunne gå opp, og få lov til å fly hjem igjen, som gjør det helt topp, sier Hetland.